Beste svaret
De andre svarene dekker mye av standard (og stort sett nøyaktig) troper og noen interessante variasjoner . Jeg vil bare legge til noen variasjoner fra min personlige erfaring og tenkning. Men det er til slutt en veldig personlig beslutning.
Jeg har bodd i landlige (nordøstlige USA), forstadsområder (Norwood, MA) og urbane steder (Back Bay Boston, Cambridge, MA, Washington Heights, Harlem og Bed-Stuy, NY). Jeg har aldri pendlet med bil, spesielt langdistanse, men jeg har hatt lang pendeltog og sykkel pendler og kort t-bane og gå pendler i livet mitt. Jeg har vært så heldig å kunne glede meg over å bo på alle disse stedene.
Jeg foretrekker byen, spesielt noe med områdeblandet blanding (butikker på gateplan, tette leiligheter ovenfor), nær arbeidet mitt (som er esoterisk nok til å være tilgjengelig nesten bare i store byer).
I utgangspunktet liker jeg ikke forsteder, men i praksis har jeg likte å bo i en og sett mange som så helt bra ut steder å bo.
Jeg tror skillet stort sett er utenfor poenget for mine egne formål. Forskjellene mellom forskjellige urbane nabolag, og mellom forskjellige forsteder, er mye mer betydningsfulle. Noen andre svar koder noen troper om hva som er trygt, hva som er bra for barn, hva som er dyrt osv. Men virkeligheten er at den urbane / forstadsbiten ikke er nok informasjon til å formidle alle disse variablene eller velge et hjem. Selv om du har full valgfrihet på en eller annen måte, mens de fleste av oss har mer betydningsfulle begrensninger.
Det er selvfølgelig generelle ting du kan si om urban mot forstaden. Men når du velger et hjem, er Wayne, NJ en forstad, og Inwood, NY, er urbane, men vender de fleste konvensjonene, akkurat som eksempler som skiller seg ut i minnet.
Når du «er ung og har mye fleksibilitet, jeg vil si at det virkelig ikke betyr noe. Prøv begge deler, prøv å ikke bli lurt for dårlig, vær trygg, men ikke bekymre deg for det. Hvis du er veldig heldig, og vil, kan du bare bli i hjemmet ditt. Hvis du » som de fleste av oss, vil du uansett være en transplantasjon. Kanskje du vil finne et samfunn du liker, enten det er urbane eller forsteder eller hva som helst.
Når du har barn, må du ta harde beslutninger på skolene. , for det meste, og muligens medisinske tjenester. Da vil du tenke på den beste skolen du har råd til å bo i nærheten av. For meg ønsket jeg spesielt at barna mine skulle vokse opp i en storby:
- Jeg er fra land så ha en god følelse av hvor mye Norman Rockwell ideal er tull. Jeg bruker den modellen til forstedene, til en viss grad, og supplerer med min egen erfaring.
- Suksess hviler generelt på å ha det godt med mennesker, bedre mange forskjellige typer mennesker. Det er en praktisk fordel med å vokse opp i byen, ta bybussen klokka 12 osv. (I det minste i NYC er det mange Midtvestlige og andre mennesker fra hele landet. Så det er ikke slik at du går glipp av om å lære å håndtere disse kulturene. Du lærer bare å håndtere mange andre.)
- Verdsetter utdanning. Barn kan bare være så verdslige, men jeg ville ikke at jeg skulle vokse opp med de barna jeg gjorde, som spottet det de ikke forstod og ikke satte pris på utdannelsen deres. Sannsynligvis er de fleste forstedene fine i denne forbindelse – dette er vanskelig å velge et nabolag. Flere skolevalg i store byer hjelper mye – den lokale skolen din kan være søppel, men barna kan teste seg til bedre skoler. I vårt tilfelle var hjemmeskole for barneskolen også nyttig. Innvandrere hjelper som vel – i USA ser det ut til at bare rike mennesker og fattige innvandrere verdsetter utdanning, og bare de sistnevnte går på offentlig skole, så send barna dine til skolen med dem.
- Spesielle tjenester. Hvis barnet ditt hadde spesielle behov, du foretrekker kanskje å bo i en storby som har mange muligheter. Eller du kan finne tjenesteløsninger i en forstad, noe som er bra. Mens økonomien med spesialundervisning pleier å favorisere store byer som har nok barn til å rettferdiggjøre gode tjenester , avhengig av detaljene, er det mange forsteder som har også flotte programmer. I vårt tilfelle er storbyen det som fungerte (så langt). Å få en god forsikring dominerer stort sett alle subtile urbane / forstadshensyn.
Vel, det er sannsynligvis allerede for mye. Jeg vil bare gi litt kontrapunkt til det vanlige perspektivet, siden jeg har gått en litt annen vei.
Svar
Mange gode og interessante svar her.
Jeg vil introdusere mitt personlige, subjektive perspektiv som ung person som hater forstedene. Jeg vokste ikke opp i USA, og befolkningsfordelingen i USA er noe unik i forhold til det meste av verden.
For meg er det mer en anomali å nyte å bo i forstedene, uansett alder. enn ellers.Det er fortsatt vanskelig for meg å komme inn i hodet mitt at mange amerikanere faktisk bevisst velger forstedsliv i stedet for å være det som det mest tilgjengelige og rimelige valget. Så perspektivet mitt er løsrevet fra USAs mentalitet, uansett hvor mye jeg studerer lokalbefolkningsdynamikk, urbane landskap og historie.
Jeg kjøper heller ikke hele «oppdra barn» -tingen, barna er mennesker også og fortjener alle bekvemmeligheter som byen lever. Jeg har bodd i en forstad i noen år som barn-tenåring, og jeg hatet det. Jeg er tapt på hva som er der for å glede meg over, og kan ikke forestille meg hvorfor noen foreldre vil torturere barna sine slik.
Til slutt, i motsetning til noen her sier, er jeg overbevist om at det ikke er en spørsmål om livsfaser. Jeg tror det er et spørsmål om preferanser og lokale konvensjoner (som har en tendens til å påvirke preferanser).
Ok, så hva er det å hate?
Forferdelig personlig mobilitet. Du må kjøre overalt. Noen mennesker kan like det, så greit. Du har ikke et alternativ til å kjøre, det er det som er virkelig forferdelig. Ingen offentlig transitt i burbs. Ikke bare det, få forsteder tilbyr fleksibelt rutevalg. Hvis det er uventet trafikk – det er ingenting du kan gjøre, hvis bilen din går i stykker, kan det være ingenting du kan gjøre, hvis du velger å drikke, må du hoppe gjennom bøylene for å finne alternativer. Å komme seg overalt tar en bil og en stund. Når vi snakker om barn igjen, får de ikke personlig mobilitet i det hele tatt! Hvorfor gjøre det mot barna?
Ingen bekvemmelighet. Jeg kan ikke gå til et apotek. Jeg kan ikke gå til et bondemarked. Jeg kan ikke spontant møte en venninne for en drink etter jobb fordi jeg kjører. Jeg kan ikke lage planer på farten og slå dem opp på vei fra jobb eller når jeg kommer hjem. Jeg kan ikke poppe ut for sudoku og en samosa midt på natten fordi den nærmeste butikkbutikken ikke er 24 timer, og den lokale matfugen er en kjederestaurant som uansett må kjøres til. Det er ikke noe lokalt offentlig rom jeg kan gå gjennom i helgen, snuble i et arrangement og delta. Ingen park jeg kan rusle til, slappe av, jobbe og folk ser på. Forstadsgater sørger for de kjedeligste joggene i verden.
Overflødig plass. Jeg synes forstedlige plener er så triste. Jeg håper aldri å sette meg selv i en posisjon der jeg har en plen å klippe regelmessig bare for at den skal vokse ut igjen og kreve mer pleie. Hva er poenget. Du må eie en jævla gressklipper (weed wacker?) Bare for å bruke den gassformende uhyrligheten og kaste bort tiden din som hva, en gang i måneden? Mm, virkelig effektiv. Hvorfor?! Men ok, kan man si, hva med grilling og bassenger om sommeren, soling, ballkast og barn som leker og alt det der? Vel, i en by får du gå til parken, eller ved vannkanten, eller et torg, og delta i alle disse tingene og mer i fellesområder opprettholdes med skattepengene dine og uten å unyttig hakke en haug med plass! Yay!
I tillegg er forstadshus i USA ENORME. Ikke bare ”familiestørrelse”, bare meningsløst oppblåst. Jeg vil ikke ha den overflaten og en overdimensjonert garasje som kommer til å lure meg til å fylle den med unyttig dritt.
Det sosiale aspektet. Dette ser ut til å være forvirrende. På den ene siden blir forsteder ofte tuktet for å ikke gi noen følelse av fellesskap eller steder for samfunnslivet å blomstre, på den andre siden tilbakemeldinger fra ekskluderende forstadssamfunn der rykter og sosial stigma spres og materie også er allestedsnærværende. Begge plager meg, og kan ha noe å gjøre med forstads tetthet. Det bor nok flere mennesker på blokken min i byen enn i en gåradius fra en typisk forstadsbolig. Det er en liten sirkel av potensielle bekjente. Det er ingen øyne på gaten. Det er ingen fremmede alltid rundt for å spare deg for å måtte lære hvem naboene dine er hvis du ikke vil, ikke noe alternativ hvis du er ekstrovert, men ikke kommer overens med den lille gruppen mennesker som bor nært nok. Det treffer meg som en begrensende sosial ordning.
Tenk deg nå hvor få av disse forstadsnaboene er barn og hvor mye mer begrenset det lokale sosiale landskapet er for barn under slike omstendigheter. Agrh!
Miljøpåvirkning. Nå er jeg skeptisk til dette for mange mennesker, men det gjør det for meg, og det skal være så viktig for tusenårene som visstnok snubber burbene at jeg vil inkludere det. Forsteder er sløsende som helvete: sparsomme, bilavhengige frittstående bygninger med 5 utsatte fasader, personlige tomter med vannet plener, tettheter som ikke kan støtte offentlig transport og ikke fremmer felles bruk av fasiliteter. De er en jævla miljøfare og fortjener ikke å beholde eksisterende.
Jeg er vanskelig presset til å finne på en ting jeg kunne glede meg over forstedene.Hele familien min, uavhengig av alder, er hengivne byboere, bortsett fra den korte forstadsbråket foreldrene mine har begått da jeg var yngre. En tabbe er hva de anser det for å være. Det handler ikke om alder, det handler om mentalitet og preferanser.