Beste svaret
Bret Easton Ellis (American Psycho, Less Than Zero) har en unik stil. Det er en veldig løs stil, og ofte er det ikke et bestemt plott, bare et rikt barn som rusler rundt og bruker narkotika, eller en rik morder som driver rundt med narkotika … og dreper.
Ellis klarer å bruke lister og merkenavn som virkelig kjører hjem samfunnets grunnhet, karakterene hans er en del av. American Psycho har inngående musikkanmeldelser hvert annet kapittel (jeg tror det er et øyeblikk siden jeg leste det), og på en eller annen måte passer det perfekt med Batemans skjevt syn på verden.
Det er også en indieforfatter jeg som heter Pink. Han skriver korte romaner om å være menneskelig søppel i Chicago eller hvor han enn er på den tiden. Han formidler absurditeten i hverdagen og den generelle klossa som kommer fra å være i live. Jeg analyserer kanskje intensjonen hans, men disse bøkene har en funky, nåværende anspent stil som virkelig fungerer. Jeg foreslår “Person”. Det er en rask lesning, og det er ganske kjørt.
Svar
Jeg liker å skrive historier, og jeg har ennå ikke funnet en stabil stil for meg selv. Så jeg pleier å lese alt jeg får tak i, slik at jeg kan studere stilen deres.
Jeg svarer på dette i henhold til min forståelse av spørsmålet. Jeg vet veldig lite ennå, korriger gjerne og legg til.
Den første typen jeg har funnet er den stramme japanske stilen. Asiatisk litteratur, altså. Banana Yoshimoto, Natsuo Kirino og Yoko Ogawa er noen av forfatterne å se etter. Disse forfatterne bruker veldig begrensede beskrivelser (men vakker) og deres ordlyd er presise. Unntaket her er Murakami Haruki . Beskrivelsene hans er fulle og sprengende og strekker seg igjen og igjen.
Den andre typen jeg kom over var typen purpur-prosa. Egentlig hele tiden ble jeg fortalt at lilla prosa er dårlig, men når jeg leser Ring meg ved navn ditt av André Aciman, Jeg skjønte at det å gjøre riktig beskrivende prosa kan være vakkert. Setningene hans flyter av og på og av, og du blir pusten når du leser den.
Den tredje typen jeg kom over var mellomgrunnen. Nok av beskrivelse, nok av dialog. Noen bruker poetiske beskrivelser, andre finner opp sine egne ord og uttrykk.
Så er det EL James som brukte opp all synonymordboken, mens det er noen forfattere som holder det veldig enkelt, og du trenger ikke å løpe til ordboken.
Les alt, suge det hele! 🙂