Beste svaret
Når du skriver store notater, skriver du et stort volum. Mange høyskolestudenter prøver å skrive alt professoren sier i et foredrag og tenker at alt er viktig. Når jeg tar notater, eller rettere sagt når jeg tok notater, skrev jeg bare ned hovedpoengene i forelesningen. Da jeg underviste i EMT-klasser og foreleste i 30-35 minutter om hodeskallen, ville de fleste studentene skrive ned navnene på alle bein og bindevev. Når du er feltmedisin, lærer du raskt hva de viktige poengene er. For studenten som tar notatene, prøver han eller hun å få det hele ned under forelesningen. De ser ikke det store bildet. Så hvis du er en anatomi / fysiologistudent, hva synes du er det viktigste å vite som EMT om hodeskallen? Det kan besvares med 6 ord; “Bare én skal flytte”. Jeg kommer med denne uttalelsen i forelesningen min, men studentene er for opptatt med å ta «innholdsrike» notater til å høre uttrykket.
Svar
Jeg vil tolke dette spørsmålet som å spørre hvorfor ikke Det er en enkelt notetype som betyr 1/3 i motsetning til å ta eksisterende notater og modifisere dem med tupletttegn ved hjelp av tall som indikerer den nye verdien.
Gardner Les bok «Music Notation- A Manual of Modern Practice» adresserer dette problemet kort ved å merke seg at Henry Cowell foreslo noteformer som ville indikere en slik 1/3 tone uten tillegg av ekstra tegn i boken hans «Nye musikalske ressurser?». Les forklaring på hvorfor vi ikke bruker et slikt system er rett og slett at det aldri fanget opp. Dessverre har jeg ikke lest Cowells bok, og Reads behandling av musikknotasjonens historie i håndboken hans er ikke detaljert nok til å forstå hvorfor folk som utvikler notasjon avgjorde hele, halvdel, kvartal osv., Men det er kanskje en mer komplett tekst et sted som kunne gi mer forklaring. Read sier i boken sin at veldig tidlig notasjon ikke var standardisert, og at notater ble verdsatt i tredjedeler i noen systemer basert på ideen om at «perfekt tid» var basert på tre (som treenighetskonseptet og så videre), men ikke i andre systemer som fører til forvirring.
Det virker for meg at musikknotasjon, som ethvert språk, ikke er bestemt av en person eller en liten gruppe mennesker, men i stor grad blir definert av bruk. Noe som virker logisk i et område, kan ikke brukes i et annet, med mindre det på en eller annen måte fanger opp hos flertallet av mennesker. For eksempel hvis en prikk etter et notat sparer tiden for å skrive ut bånd, eller hvis en nøkkelunderskrift redder forfatteren fra å notere skarpe og flate, hvorfor vil vi skrive parenteser og tuplettall? Det er også spørsmålet om innsats – hvis vi bytter til et nytt system, skriver vi om all eksisterende musikk som bruker brakett- / tallsystemet og får alle til å lære et nytt system når det nå ser ut til å fungere?
Bruk er en ganske stor sak – jeg ble undervist på skolen mens jeg studerte engelsk at jeg under ingen omstendigheter skulle bruke «enormitet» til å bety noe stort – det betyr omfanget av noe ondt eller noe som betraktes som moralsk galt. Nå bruker folk enormitet til å bety noe stort i nøytral forstand. Ordet «tonal» blir også ofte brukt til å bety «klang» av mange gitarister i stedet for sin normale betydning av musikk med et tonalsenter. Hvorfor? Det ser ut til at det bare tar tak.
Fra «Music Notation» av Gardner Read, s77.