Beste svaret
Jeg vil likestille det med «fortid»
to år tidligere
To år tidligere
Noe fant sted to år tidligere
Det kommer sannsynligvis fra ordet «Gå, borte.»
Bare basert på min kunnskap om hvordan språk forandrer seg og utvikler seg, vil jeg si at det kan ha vært «to år siden» på en gang, og vi forkortet det.
To år har gått siden noe skjedde.
Svar
Gammelt er gull, blir det alltid sagt. Da jeg var fem år gammel, for 55 år siden, sa eldstene mine at de gamle dager var gull. I dag sier sønnen min, som er rundt 30, «gammelt er gull.»
Jeg lurer alltid på hvorfor alle eldre dager er bedre enn nåtiden. Gammel musikk og sanger var gode. Gamle filmer var enestående. Gamle klær var av bedre kvalitet. Gammelt håndverk var verdigere. Gamle silkesareer var gode. I gamle dager var maten av høy standard. Gamle kar og varer var av høy kvalitet.
Gamle lærere var utmerket. Gamle skoler var bedre læringssentre. Gamle møbler var mer tiltalende. Gamle hus var brukervennlige, luftige og godt ventilerte. Gamle spill med minimum, men grove dingser var mer fortryllende. Den gamle All India Radio underholdt oss alle med høy kvalitetsprogrammer. Gamle vennskap var mer pålitelige. Gammel vin var velsmakende. Hvorfor denne gamle kolaveri di og da? Er det noe å gjøre med ens psyke? Nei. Det kan ikke pusses av eller ønskes bort bare slik. Gammelt er, og var, virkelig gull. Men hvorfor?
Tidene endrer seg raskt. Verdiene eroderer. Godhet erstattes, og det måles nå av smarthet å fortsette med livet. Vi har blitt altfor årvåken, berørt og mer mistenksom uten reell grunn. I dag friske vi alle, i det minste i det indre. Vi tar ting med en klype salt. Selv om dagens materielle bekvemmeligheter – som ikke en gang kunne drømmes om for ti år siden – er rikelig, er det fortsatt noe som er galt med livet. Hva er det? Fred? Lykke?
Fred hersket tidligere, til tross for kriger. Det var tillit. Det var håp. Folk slappet av bedre. Det var ingen klamring på ting man ikke hadde. Fraværet av disse, som ikke ble ansett som essensielle for å eie, gjorde aldri noen forskjell for et lykkelig liv.
Det var tilfredshet. Konkurransen var mindre svelget. Det var bekymring, hengivenhet og ekte bånd. Det var samvær. Viktigere, folk var tålmodige. Det var ingen tvil om at det var fattigdom og knapphet, mangel og vanskeligheter. skjønnhet i livet og komitet blant alle. Tvister ble raskt og i minnelighet ordnet opp. Domstoler hadde ganske mindre forretning.
Da Kina invaderte oss tidlig på 1960-tallet, var det akutt rasjonering av det viktigste. Sukker forsvant. Men folk var fornøyd med jaggery. Hvete erstattet ris i mange sør-indiske familier som en- tid stift mat. Fasting og sult var daglige saker. Folk hjalp hverandre. Det var en total blackout, og folk gikk uten strøm i flere dager. Det var kameratskap.
Steder for tilbedelse var rolige og rolige. Det var ingen terror som ble vernet, verken i tankene eller på ekte. Alle samfunn eksisterte i minnelighet, og folk ventet på bedre tider. De tolererte mangler hos andre og imøtekommet idioter, mangler og fallgruver hos andre. De tok underligheter i skrittet uten murring. Rangforbrukerisme eksisterte ikke.
Familier var store og felles familie var normen. Det var gjester som kunne spise mat, og det var villighet til å dele hva man hadde. Regn var originalt og smil var naturlig. Luften var frisk. Det var få privilegier å glede seg over. Likevel var livet komplett, meningsfullt og sunt. Folk lånte penger til trengende uten dokumenter og papir. Gjeld ble avskrevet uten protester og konkurranser. Tidene var tidløse. Verdier var uvurderlige og prinsippene var uvurderlige.
Hoveddøren til huset vårt, som ligger i den tunge enden av den lille byen vår i Andhra Pradesh, ble aldri låst bortsett fra om natten. Windows var åpent 24 timer i døgnet. Det var ingen doble griller for hoveddøren. Vi kjente alle i byen, men med kallenavn (bare postbudet kjente de virkelige navnene). I dag er det ikke en etikette og norm å ikke kjenne naboen. Personvern forveksles med frihet og frihet. Man er tvunget til å se på leietakernes «diagram i leilighetskomplekset for å vite om naboene som er bur i fyrstikkeselvene.
Hvis det var lunsjtid, ville gjesten bli med oss. Merkelig nok var det alltid nok mat hjemme i det minste for en gjest. Gjestene hadde aldri med seg såper, håndklær, hårolje eller barbersett. Besøkende kom med minimum og dro med det maksimale vi hadde råd til og spare for dem. I dag er det «meg og min ”Kultur. En gjest er den mest uvelkomne sjelen, mer når favoritt-TV-serien er på.
Vi gikk alle til skolen, milevis unna, barfot i den brennende solen. Vi følte aldri smerten. Det var tragedier i familier. Folk tok dem i skritt.Ingen stormet til media. Media var mer ansvarlige og modne. Dumme historier ble aldri underholdt. Det var ingen sensasjonellisme. Naturkatastrofer skjedde og lidelsene var mer alvorlige. Likevel pustet folk lett. Selv en-pluss-en-familie kveles i dag. Det var ikke mange telefoner. Mobiler var fraværende. Likevel snakket folk med glede.
Det var ingen tohjulstrekk med høy cc. Likevel møtte venner hverandre hver dag. Det var ingen superraske busser eller tog. (Glem flyene). En 40 km reise tok tre timer. Likevel klaget ingen. Legene var få og langt imellom. Sykdommer var mange. Ingen store sykehus, la alene super-spesialitet fasiliteter, i miles og miles. Ingen mumlet.
Det var gi og ta, og det var ekte tårer under tunge tider. Veiene var fri for prangende firehjulinger. Kjoler var skreddersydde og ikke klare. Hoteliers serverte fersk mat. Maten ble aldri nedkjølt. Fruktjuice var fersk, aldri fortinnet. Hjemmematen var varm på ovnen, aldri oppvarmet.
I dag er det bruk og kast, det være seg et batteri, en dings, et utstyr, far eller mor. De dagene var det bruk, husk og respekt. Gamle hjem fra fortiden er aldershjem nå. Donasjoner til veldedighetsorganisasjoner og barnehjem er rikelig nå. Templer sopper i alle kolonier. Likevel tørker menneskeheten opp, og om guddommelighet, jo mindre sagt jo bedre.
Veldedighet begynte hjemme da. Selv tiggere var verdige. De var ydmyke og aldri grådige. Mennesker ble selvlagde. De er selvsentrerte nå. Familie eldste var filosofer, guider og rådgivere. I dag er det rådgivere for hvert ikke-tema, til en pris. Psykiatere var uhørt da. I dag sprer de seg, en for hver to forstyrrede personer.
Helse var ikke et bekymringsfullt spørsmål. Det er et psykisk problem nå. Vi markedsfører dårlig helse i så mange navn i dag. Medisiner er en «buy-one take-two (sykdommer?) -Formel» nå. Skilsmisser var få og langt mellom. Hvert bryllupsdag er en milepæl nå.
Det var engasjement i det man gjorde de dagene.
Det er handel med alt vi gjør i dag. Det er Valentinsdag, søsterdag, fedres dag, morsdag, vennedag, legedag, sykepleierdag, ektemannsdag, konedag, vanndag, spurvdag, diabetesdag, AIDS-dag, TB-dag og annenhver dag. Det var bare mandager, tirsdager og så videre tidligere. Glem fortiden, sa noen. Hvorfor skulle man? Er det fordi nåtiden er uutholdelig at sinnet ikke skulle tortureres med fortidens herlighet? Det sies ikke for ingenting at gammelt er gull.
Courtesy- The Hindu
Pushpa saran ji.