Beste svaret
Jeg kan si ganske definitivt at Aristoteles sa ikke det i noen av hans eksisterende verk. Det er heller ikke den slags ting Aristoteles noen gang ville ha sagt.
Han diskuterte aldri forestillingen om «toleranse», som egentlig er et ganske moderne begrep. For et eksempel på en tidlig moderne diskusjon av forestillingen, se John Lockes Brev om toleranse.
Apati er heller ikke et begrep du ser Aristoteles bruke. Den blir brukt av andre eldgamle filosofer, som apatheia , f.eks. av stoikerne. Men deres oppfatning av det er igjen ganske forskjellig fra den moderne konnotasjonen av begrepet.
Aristoteles diskuterte heller ikke «døende samfunn» i sine verk. Igjen, en tydelig moderne oppfatning.
Så det er ikke bare noe Aristoteles ikke sa, men det er også helt klart en linje som alle som vet mye om Aristoteles, ville vite at han ikke sa. Hvem sa det først? Det er mindre klart.
Svar
Det er et viktig spørsmål som må besvares før noen kan svare på hvorfor moralske dyder er viktige, og det spørsmålet er «hva er moralske dyder?» Vi tror kanskje dette svaret er åpenbart, men det er betydelig uenighet om hvordan dydige valg og handlinger ser ut i praksis, spesielt når vi ser på dagligdagse eksempler på menneskelig handling. Er det moralsk akseptabelt å spise kjøtt? Er abort moralsk akseptabelt? Hva med dødshjelp og assistert selvmord? Hva med pornografi og rusmiddelbruk? Hva med løgn og annen villedende praksis? Du vil få veldig forskjellige svar på de fleste av disse spørsmålene, avhengig av hvilken moralsk dydertradisjon du stiller, og aristotelisk dydsetikk er beryktet for ikke å gi noen konkrete svar på de fleste om ikke alle disse spørsmålene. Aristoteles selv forteller oss kjent at det ikke er noen harde og raske svar i slike saker, og at til slutt trenger vi bare å modellere oss selv på en Phronimous, a moralsk klok person, for å finne ut hva som er dydig i en gitt sammenheng.
Gitt den ovennevnte behandlingen av emnet, vil mange trekke konklusjonen om at det ikke er mulig å svare på spørsmålet «hvorfor er moralske dyder viktige?» Tross alt, hvis vi ikke en gang kan si hva mot og tålmodighet er, hvordan kan vi hevde at vi vet om de er verdt å oppnå? Aristoteles svar er at vi faktisk kan lære å vite hva dyd er, men bare ved å reflektere over vår erfaring og undersøke valgene og handlingene vi har tatt og rollen som våre tanker og følelser har spilt i dem. På denne måten fungerer den nikomakiske etikken som et svar på Sokrates berømte forespørsel gjennom gatene i Athen inn i dydens natur. Aristoteles svar på Sokrates er metodisk, nemlig at kunnskap om dyd er noe som må søkes både uten og innenfor. Hver moralsk dyd defineres i form av et handlingsfelt og / eller følelse. Mot defineres i termer av vårt svar på frykten vi opplever når vi oppfattet en trussel. Tålmodighet defineres i forhold til vårt svar på sinne vi opplever når vi fornemmer at vi blir svakt på en eller annen måte. Temperasjon defineres i form av vårt svar på ønsker om forskjellige gleder, og så videre. Å utvikle seg gjennom analysen av hver dyd er å finne tidløs innsikt i noen ellers skjulte motivasjoner bak mange av våre valg og handlinger. Vi finner at dyden til sannferdighet handler om å komme til enighet med sitt eget følelse av skam i en viss henseende, og vi kommer til å se at misunnelsesproblemet handler om å hengi seg til sinne som man opplever ved en annens hell.
I denne forbindelse leser du den nikomakiske etikken (som i tillegg til Retorikk) kan sees på som intet mindre enn å være vitne til et av de avgjørende punktene i historien der menneskeheten blir klar over seg selv. Og som et resultat, skal ett svar på spørsmålet ditt nå være klart.
« Hvorfor er moralske dyder viktige for samfunnet slik Aristoteles hevder?»
For å omskrive det sokratiske diktumet, er de viktige slik at vi kan kjenne oss selv. Den typen selvkunnskap som dydsetikk gir, er følelsesmessig selvbevissthet, og den er veldig viktig og veldig vanskelig å tilegne seg. Det er vanskelig å skaffe seg fordi det er opp til hver enkelt å kjenne de dypere finessene av ens emosjonelle responser på ting, for eksempel å bli kjent med begynnelsen av sinne, begynnelsen av frykt, og begynnelsen av lyst. Dette aspektet av våre følelsesmessige liv er iboende subjektivt og personlig.Hvis følelser i det hele tatt er målbare, er det først etter at de har hatt sin innvirkning. Da vi har tillatt vårt sinne og frykt og ønske om å bli sterke nok til å bli oppdaget av andre, har disse følelsene allerede påvirket vår oppførsel og hatt sin innvirkning på verden.
I tillegg til moralsk innsikt, gir aristotelisk dydsetikk oss også et rammeverk for å skille mellom forskjellige grader av moralske og ikke-moralske sammenhenger, et rammeverk som er bevart til i dag i domstolene og skillet som trekkes mellom utilsiktet og forsettlig handling, og grader av skyld basert på selvbevissthet og evne til overveielse. Dette er alle veldig viktige ideer for samfunnet som i økende grad settes i tvil av de som, i motsetning til Aristoteles, antar at studiet av moral er vitenskapens jobb alene.